Hvem var etruskerne?

Etruskerne hadde ingen stat, men de tolv hovedbyene (bystatene) sluttet seg sammen i et løst forbund, der religionen og språket bandt dem sammen. Hvert år samlet representantene for de tolv byene seg ved Velthune-helligdommen, som ennå ikke er lokalisert, men som muligens lå i nærheten av Bolsenasjøen.

Etruskerne snakket et språk som etter forskernes mening høyst sannsynlig ikke var indoeuropeisk, og det som er funnet av skriftlig materiale på dette språket, er ikke omfattende nok til at noen har greid å løse den etruskiske språkgåten.
Hva var dette folkets opphav? Flere teorier er blitt diskutert, og de to viktigste teoriene stammer helt fra oldtiden. En teori er at de kom fra Lilleasia, nærmere bestemt Lydia, og den første som hevdet dette, var historikeren Herodot, kalt historiens far. Han levde på 400-tallet f.v.t. og vokste opp på Lilleasiakysten. En annen historiker, Dionysos fra Halikarnassos, som også kom fra Lilleasia, mente derimot at de var et folk fra det midtitalienske området, der den etruskiske kulturen ble til. Dionysos bodde i Roma på keiser Augustus’ tid.

Denne diskusjonen er ennå ikke avsluttet, men teorien om en ferdig utviklet etruskisk kultur som skulle ha kommet fra Lilleasia allerede rundt 1200-tallet f.v.t., har nok få tilhengere i dag. Uansett; det som i dag kalles den etruskiske kulturen ble til på italiensk jord, selv om de helt sikkert mottok mange impulser fra det østlige Middelhavs-området og det nære Østen. Noen av disse impulsene kan ha kommet med grupper av innvandrere fra det østlige Middelhavs-området som slo seg ned blant innbyggerne i Midt-Italia (Vergils Aeneiden forteller for eksempel legenden om trojanerne som bosatte seg i Latium etter Trojas fall).

Etruskerne brukte musikk nær sagt i enhver sammenheng. (Fra gravmaleri i Tarquinia)

Etruskerne bevarte til en viss grad kulturen og språket etter den romerske erobringen, men noe som bidro sterkt til å knekke etruskerne, var Sullas skånselløse hevntokter mot blant annet de etruskiske byene som hadde støttet motstanderen Marius. Dette skjedde i årene rundt 80 f.v.t., da det brøt ut en blodig borgerkrig i Romerriket. Et av Sullas mål var å latinisere Italia, og det greide han langt på vei, selv om en del etruskiske samfunn må ha overlevd.

Da Tanaquil levde, var det stort sett fredelige tider i Etruria, bortsett fra romernes mange småkriger mot naboene. Noen hundreår senere skulle Roma sluke den italiske halvøyas mange folk, men først skulle den etruskiske kulturen, fremfor alt religionen, sette sitt sterke preg på Roma.

Museet i Tarquinia, et av de beste i sitt slag i Italia, har en fin samling etruskiske sarkofager med skulpturer i bankettpositur på lokkene. Blant dem finner vi noen damer som kan si oss en god del om kvinnenes stilling i det gamle Etruria. Slik de fremtrer på sarkofaglokkene, er de stolte, mektige og selvstendige, og vi kan lese at de har sine egne etternavn.

De etruskiske kvinnene var beryktet for sin «umoralske» livsstil, særlig blant greske skribenter i sin samtid, fordi de deltok på banketter og symposier (drikkelag) sammen med mennene. Dessuten kunne de ferdes fritt utenfor husholdet uten å dekke seg til, og de tok fullt og helt del i samfunnets mange aktiviteter. På gravmalerier, relieffer og vaser er kvinnene fremstilt på den samme måten: selvstendige, selvsikre og uavhengige. Dessuten var noen av dem varseltydere (augurer). En kvinnelig varseltyder var helt uhørt hos romerne. Tanaquil var kjent som varseltyder, også i Roma, og kanskje er dette en av grunnene til at hun ikke ble helt glemt av historien?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s