Hvorfor jeg skriver om Tanaquil

Denne romanen er ikke bare en historie om en spesiell kvinne, den er også en av mange mulige fortellinger om hvordan den lille byen på de syv høydene kunne bli til stormakten Roma.
For mer enn 2500 år sden, i årene 753 (?) til 509 (?) før vår tid, ble Roma ifølge legenden regjert av til sammen syv konger. His- torien om dem er preget av urgamle myter, og historiens tåkeslør hindrer oss i å se klart hva som skjedde. Vi har oldtidshistorikernes fortellinger (Titus Livius med flere), men de nedtegnet selvfølgelig historien ut fra hva de hadde av tilgjengelige kilder, og gjennom sin egen tids briller skrev de om begivenheter som fant sted flere hundre år før de selv levde.

Den første av Romas syv konger, Romulus, regnes som byens grunnlegger. Etter Romulus fulgte tre sabinske konger, forteller oldtidshistorikerne, men den femte kongen, etruskeren Lucius Tarquinius Priscus (den gamle), var trolig den som beredte grunnen for at Roma skulle bli en mektig bystat. Dronningen hans, Tanaquil, er den eneste av Romas dronninger som nevnes i historikernes skrifter, og hun nevnes ikke bare én gang. Hun ble kalt «kongemakersken», og hvorfor, forteller denne boka noe om.

Tanaquil vokste opp i Tarquinia, en av de mest kjente etruskerbyene, og på hennes tid (ca. 645 til 575 før vår tid) dominerte den etruskiske kulturen det midtre Italia, og var dessuten godt etablert både på Posletta og i Campania.

Etter at den engelske forfatteren D.H. Lawrence reiste rundt i Etruria (nordvestre Lazio, Toscana og sørvestre Umbria) i 1927, skrev han en nydelig bok, Etruscan Places, om hva han så og fant. Da han skildret besøket sitt i Tarquinia, fortalte han om Tanaquil, kong Tarquinius Priscus’ «blodfulle hustru», som lokket sin husbond til Roma. Det var ikke fritt for at denne «blodfulle» kvinnen pirret nysgjerrigheten min, og jeg gikk i gang med å jakte på henne.

Det var lite jeg fant, ingenting om hennes første leveår, men litt om tiden som dronning i Roma. Derfor måtte jeg bruke fantasien og dikte henne et liv. Gjennom mange år har jeg studert etruskisk historie og kultur og blitt fascinert, og for å kunne gi Tanaquil dette livet, brukte jeg den kunnskapen jeg etter hvert har ervervet meg. Jeg har allikevel tatt meg en god del friheter når jeg har beskrevet dagliglivet og levemåten i denne delen av oldtidens Italia.

De romerske kongene skapte byen Roma, og de la grunnlaget for det som skulle bli Europas første store imperium. De lærde er ikke enige om årstallet, men de fleste historikerne hevder at kong Romulus grunnla byen i år 753 før vår tidsregning. Noen italienske oldtidshistorikere mener at Romulus var etrusker, og at etruskerne dominerte Roma helt fra begynnelsen, men uansett har nok kongetidens Roma vært et møtested mellom i hovedsak tre folk: latinere, etruskere og sabinere.

Etruskerne hadde ingen stat, men de tolv hovedbyene (bystatene) sluttet seg sammen i et løst forbund, der religionen og språket bandt dem sammen. Hvert år samlet representantene for de tolv byene seg ved Velthune-helligdommen, som ennå ikke er lokalisert, men som muligens lå i nærheten av Bolsenasjøen.

Etruskerne snakket et språk som etter forskernes mening høyst sannsynlig ikke var indoeuropeisk, og det som er funnet av skriftlig materiale på dette språket, er ikke omfattende nok til at noen har greid å løse den etruskiske språkgåten.

Hva var dette folkets opphav? Flere teorier er blitt diskutert, og de to viktigste teoriene stammer helt fra oldtiden. En teori er at de kom fra Lilleasia, nærmere bestemt Lydia, og den første som hevdet dette, var historikeren Herodot, kalt historiens far. Han levde på 400-tallet f.v.t. og vokste opp på Lilleasiakysten. En annen historiker, Dionysos fra Halikarnassos, som også kom fra Lilleasia, mente derimot at de var et folk fra det midtitalienske området, der den etruskiske kulturen ble til. Dionysos bodde i Roma på keiser Augustus’ tid.

Denne diskusjonen er ennå ikke avsluttet, men teorien om en ferdig utviklet etruskisk kultur som skulle ha kommet fra Lilleasia allerede rundt 1200-tallet f.v.t., har nok få tilhengere i dag. Uansett; det som i dag kalles den etruskiske kulturen ble til på italiensk jord, selv om de helt sikkert mottok mange impulser fra det østlige Middelhavsområdet og det nære Østen. Noen av disse impulsene kan ha kommet med grupper av innvandrere fra det østlige Middelhavsområdet som slo seg ned blant innbyggerne i Midt-Italia (Vergils Aeneiden forteller for eksempel legenden om trojanerne som bosatte seg i Latium etter Trojas fall).

Etruskerne bevarte til en viss grad kulturen og språket etter den romerske erobringen, men noe som bidro sterkt til å knekke etruskerne, var Sullas skånselløse hevntokter mot blant annet de etruskiske byene som hadde støttet motstanderen Marius. Dette skjedde i årene rundt 80 f.v.t., da det brøt ut en blodig borgerkrig i Romerriket. Et av Sullas mål var å latinisere Italia, og det greide han langt på vei, selv om en del etruskiske samfunn må ha overlevd.

Da Tanaquil levde, var det stort sett fredelige tider i Etruria, bortsett fra romernes mange småkriger mot naboene. Noen hundreår senere skulle Roma sluke den italiske halvøyas mange folk, men først skulle den etruskiske kulturen, fremfor alt religionen, sette sitt sterke preg på Roma.

Museet i Tarquinia, et av de beste i sitt slag i Italia, har en fin samling etruskiske sarkofager med skulpturer i bankettpositur på lokkene. Blant dem finner vi noen damer som kan si oss en god del om kvinnenes stilling i det gamle Etruria. Slik de fremtrer på sarkofaglokkene, er de stolte, mektige og selvstendige, og vi kan lese at de har sine egne etternavn.

De etruskiske kvinnene var beryktet for sin «umoralske» livsstil, særlig blant greske skribenter i sin samtid, fordi de deltok på banketter og symposier (drikkelag) sammen med mennene. Dessuten kunne de ferdes fritt utenfor husholdet uten å dekke seg til, og de tok fullt og helt del i samfunnets mange aktiviteter. På gravmalerier, relieffer og vaser er kvinnene fremstilt på den samme måten: selvstendige, selvsikre og uavhengige. Dessuten var noen av dem varseltydere (augurer). En kvinnelig varseltyder var helt uhørt hos romerne. Tanaquil var kjent som varseltyder, også i Roma, og kanskje er dette en av grunnene til at hun ikke ble helt glemt av historien?

Den etruskiske verden var full av guder og åndevesener, og noen få innvidde fikk innblikk i mysteriene og ta del i ritualene som satte dem i kontakt med gudene. Gudene var mange, men sannsynligvis har noen raget høyere enn andre. Jeg valgte å gi morsgudinnen: Moder jord, Store mor, Himmelens og Jordens gudinne, en slik plass, særlig fordi flere av de eldste kjente samfunnene rundt det østlige Middelhavet hadde en kvinnelig guddom som en av de mektigste (f. eks. Astarte, Ishtar), og fordi kvinnene hadde en så sterk posisjon i det etruskiske samfunnet. Kanskje hadde Uni (den romerske Juno) en slik plass? Guddommen Velthune ble æret av alle de tolv bystatene da de samlet seg en gang i året ved guddommens kultsted.

Mye tyder på at det etruskiske samfunnet kan ha bevart enkelte trekk fra førindoeuropeisk tid, men samtidig delte etruskerne deler av gudeverdenen sin med de indoeuropeiske naboene i Italia, som sabinerne, umbrerne og latinerne. Gjennom en omfattende kontakt med grekerne ble etruskernes religion med tiden sterkt påvirket av den greske gudetroen.

Den gamle religionen skulle leve lenge i det etruskiske området. Selv flere hundreår etter romernes erobring utførte innbyggerne i denne delen av Italia de gamle etruskiske ritualene og seremoniene, og det religiøse språket var etruskisk selv om det forsvant som dagligspråk. Den romerske keiser Claudius (41– 54) gjenopprettet det gamle presteseminaret i Tarquinia, og under keiser Konstantin den store (på 300-tallet) fikk etruskerne fremdeles tillatelse til å utføre sine religiøse ritualer.

For rundt 150 år siden samlet en amerikansk forsker, Charles G. Leland, materiale om sporene av etruskisk religion i den nordøstligste delen av det som en gang var Etruria. Han fant at den ennå levde som hemmelige ritualer blant en del av innbyggerne, men selv betraktet de disse ritualene som trolldom og omtalte dem som «den gamle religionen». De brukte til og med de etruskiske navnene på gudene istedenfor de romerske.

Det finnes ingen pålitelige skrevne kilder om etruskerne fra den tida Tanaquil levde, bare myter som romerske og greske historikere gjenga noen hundreår senere. Jeg kjenner til to reisebeskrivelser, en av filosofen Aristoteles og en av en annen greker, en Theopompus. Begge levde på 300-tallet f.v.t., og særlig sistnevnte etterlot seg en livlig beskrivelse av etruskisk «umoral».

En gang fantes bøker som kunne ha gitt oss svar på mysteriene, men de ble ødelagt gjennom årene. De viktigste kildene er «stumme», det vil si arkeologiske funn. Fortellingen om Demaratos’ flukt fra Korint har jeg bygd opp ut fra det lille historikeren Herodot skrev om ham.

Kunnskap om etruskerne har jeg skaffet meg ved å lese diverse bøker om etruskernes historie og samfunn, men ikke minst ved å se, smake og lukte meg gjennom Etrurias byer, landskaper og de mange museene og gravbyene. Selv om mye har forandret seg på disse 2600 årene, bærer landskapet tydelige spor etter menneskers virke i gammel tid, og det går an å se for seg hvordan Tanaquils etruskiske omgivelser kan ha vært.

Ennå vokser anemonene tett i Etrurias vårlandskaper, og ennå beiter det langhornete Maremma-kveget i Tolfafjellenes pastorale landskap (Tolfafjellene: åsområdet rett sør for Tarquinia). Gravbyene med gater og vårblomstrende asfodeler gir oss en stemning av høytid. De dødes ånder kan fremdeles anes.

I fortellingen om Roma har jeg latt meg inspirere av flere episoder fra Titus Livius’ historie om byen (Penguin Classics: Livy: The Early History of Rome). Denne kjente historikeren levde og virket under keiser Augustus, og benyttet sannsynligvis skrevne kilder fra den siste delen av kongeperioden. Disse mytepregete fortellingene ble skrevet ned flere hundreår etter at de eventuelle historiske hendelsene skulle ha funnet sted, og de tidligste skriftlige kildene gikk tapt for lenge, lenge siden.

Andre historikere forteller en annen versjon enn Livius’ om hvordan Lucius Tarquinius ble konge av Roma. De mener det fant sted en etruskisk erobring av byen, og derfor satt etruskiske konger på Romas trone. Jeg tar ikke stilling til dette, blant annet fordi ingen har håndfaste bevis for hverken den ene eller den andre teorien.

En versjon av historien om kong Tarquinius’ etterfølger, Servius Tullius, ble fortalt gjennom veggmalerier i en grav ved Vulci (Francois-graven). Her kalles han Mcstarna (magisteren) og slåss mot en Gneve (Gneus) Tarchunas. Sammen med ham er våpenbrødrene hans, Caile og Aule Vipinas, avbildet. Dette gravmaleriet inspirerte meg til å lage min egen historie om konflikten mellom Servius Tullius og Gneus Tarquinius. Fremstiller gravmaleriet det som skjedde, eller har Titus Livius rett i sin beskrivelse?

Sannsynligvis forteller ingen av disse fortellingene den hele og fulle sannheten om hvem Servius Tullius var, og hvordan han ble konge. Historikerne har lagt mer vekt på at han i den tiden han var konge, endret både forfatningen og hæroppbyggingen, og han fortsatte det arbeidet Lucius Tarquinius (Priscus) hadde startet for å gjøre Roma til en sterk bystat.

Dronning Larthia fra Kysra var neppe Tanaquils mormor, men kanskje kunne hun vært det? Da jeg «skapte» Larthia, lot jeg meg inspirere av fortellingen om et eksepsjonelt gravfunn i Cerveteri, den såkalte Regolini-Galassi-graven, som mange mener var en dronninggrav, og den gravlagte her het muligens Larthia. Hun levde omtrent på samme tid som en mormor av Tanaquil kunne ha levd.

Jeg har gitt Tanaquil et etternavn, Spurinna, som var i bruk i etruskisk tid i Tarquinia og Roma, men ingen vet hvilket etternavn hun bar i virkeligheten.

I Roma-delen har jeg nevnt noen historiske personer. I ættetavlen er disse markert med fet skrift. Greske navn og slavenavn er til en viss grad konstruert.

Demaratos er blitt nevnt som en historisk person (som kong Lucius Tarquinius’ far) av blant annet Titus Livius, og den greske historikeren Herodot nevner også Kypselos og Pythias spådom i fortellingen fra Korint. (Herodots historie, bd.2, s. 42–43, Aschehoug 1999).

D.H. Lawrence kommenterer på sin måte hvordan «den etruskiske ånd» fremdeles lever i Italia:

«En tulling dreper en nattergal med en stein, men er han derfor større enn nattergalen? Romeren tok livet av etruskeren, men var han av den grunn større enn etruskeren? Nei! Roma falt, og fenomenet Roma med den. I dag er Italia mye mer etruskisk enn romersk i sitt hjerte, og slik vil det alltid være. Italias etruskiske element er som gresset på engene og kornet som spirer; det vil alltid være der.» Fra D.H. Lawrence: Etruscan Places (olive Press, London. Andre utgave 1994).

Kari Austbø

This entry was posted in Historie, Kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s