Kari Austbø: Tanaquil – Resourceful Queen of Rome

On 15th of April 2014 Kari Austbø presented her book Tanaquil – Daughter of the Moon for four classes of high school students in Civitavecchia. Here is her lecture:


Tanaquil – Daughter of the Moon

My name is Kari Austbø. I am here to present my novel about an Etruscan woman who became queen of Rome. How come that a Norwegian writes a book about an Etruscan?

To be brief, the background is:

When I was 17, about your age, I visited Copenhagen, the Danish capital. They have a wonderful museum, called The Carlsberg Glyptotek, with a diverse collection of arts. One floor was dedicated to the Etruscans. I had never heard of them earlier, and I was really fascinated by what I saw. It went directly into my heart. I don’t really know why, but maybe it was something about their joy of life and their ability to create beautiful art.

I bought a booklet on the Etruscans and learnt some more.

My first visit to Italy was as a 23 year old student. During my stay, I visited the archeological museum in Firenze, and got some more insight into this highly interesting civilisation.

For a long time, until 1995, when my husband and I joined a new association called Centro-studi italo norvegese in Tolfa, I did nothing to follow my interest in the Etruscans.

But – as Tolfa is surrounded by so many Etruscan memories, my interest was renewed.

Step by step I managed to improve my Italian, and I reached a level that enabled me to read books in Italian about the Etruscans.

My first idea was to write a tourist guide on Etruria for Norwegian readers.

Then I found a book written by an English author, D. H. Lawrence, called «Etruscan Places», where he described his journey in Etruria in 1927. His encounter with the graves, the museums etc. is described with great enthusiasm. In his book I met Tanaquil for the first time. When he visited Tarquinia, he described her as «the bloodful wife» of Lucius Tarquinius Priscus, and that she tempted him to go to Rome, where he later became the 5th king.

It struck me that this lady really deserved a story, and then I started to write her one. Nobody had done that before.

What is this novel about?

It all starts with Tanaquil and Lucius being born in Tarquinia, and then I follow their lives in their hometown through childhood and youth, through joys and dramatic events, how they fell in love, and married.

The conflict between leading Tarquinian families developed and became so serious that Tanaquil and Lucius had to leave Tarquinia.

They moved to Kysra (Cerveteri), and there, after a while, Tanaquil managed to convince her husband that Rome might be a good place for him as a successful merchant.

As a very rich man, Lucius, with assistance from Tanaquil, won a high position in their new town.

The king, Ancus Marcius, appointed him to be one of his most important advisors, and also as an instructor in cavalry arts for his two sons.

When the king died, Lucius was elected king with support from good friends among Romans, including leading Latins.

When Lucius had won the Roman throne, as Tanaquil had foreseen, they planned together how they wanted Rome to be. The city was to have a circus, a Forum and a big temple for Jupiter (Giove), Juno and Minerva.

The marshlands between the hills had to be drained, and they got Etruscan engineers to construct Cloaca maxima, that is still in use.

Rome was, at that time, involved in conflicts with her nabours, like the Sabines and the Latins, and also the Etruscans in Veii, and Tarquinius Priscus led the Roman army to many victories and conquests. These were the first steps on the long road leading to the Roman empire.

Not everybody in Rome appreciated an Etruscan sitting on the Roman throne, and they made plans for assasinating him. In spite of Tanaquil foreseeing this, they succeeded. In this situation, Tanaquil showed her ability to act; securing the throne for her own favorite, her foster son Servius Tullius.

Her story ends in Cerveteri, where she dies, after living a life following the will of the gods.

To write this novel, I had to collect a lot of facts about the Etruscan sivilisation. My husband and I traveled all over central Etruria to visit museums and graves, and I constantly found new books to read.

My research gave me, little by little, a picture of the Etruscans, their way of life, their religion and rituals. On this background I wrote the story of Tanaquil.

Tanaquil and her contemporaries lived in the religion. The gods were all around them, in the sky, on earth, in the trees and the water. They made offerings to the gods, and their priest, the augurs, read the omens, like the flight of the birds, how the lightning fell, etc. By interpreting the signs, the augurs brought the messages from the gods to the humans. That is why they had such an important position in the Etruscan society, and later in Rome.

Tanaquil was mentioned in Titus Livius’ history of Rome, as an augur. In my story she was selected by the moon goddess to be an interpreter between gods and humans.

Tanaquil was born around 650 years BC in Tarquinia. Her husband, Lucius Tarquinius Priscus, was the son of a Greek merchant, Demaratos from Corinth; who was expelled from his hometown and landed in Tarquinia. There he married a young noblewoman and had two sons.

What really happened, we don’t know, because there are no written documents left from the Etruscan period. Titus Livius and other historians in the Augustean era probably had access to some information about this period, but they lived more than 500 years after Tanaquil. Writing their history on the past, they surely used a lot of myths and stories that we would not exactly call historical facts.

Why was Tanaquil mentioned by Titus Livius and others as an important person in the royal period of Rome?

She was an augur, but even more important: she was a king maker.

Twice her propheties and her strategic behaviour led kings to the Roman throne. The first one was her own husband, Lucius Tarquinius, and the other one Servius Tullius, her foster son.


The audience at Austbø’s presentation


Introduction to the novel


In the novel I use etruscan names; for instance the god Tinia, which is a bit similar to the Roman Giove, and Lucumo, or Lauchme. The Latin version of his name is Lucius.


Late in the afternoon Lucumo and I, together with our company, reached the last hill, the one that the latins call Janiculum. There, on the other side of the big river Tiber, we saw the town on the seven hills. On the harbour small and bigger boats were to be unloaded, and the goods transported further on the donkey- and mule backs.

I asked the driver to halt, and stepped out of the wagon. Lucumo and I stood for a while looking at the town where both of us hoped to find our new home.

The town disappointed me.

I really don’t know what I had expected, but this town seemed poor to me, compared to Tarquinia and Kysra (Cerveteri), and it was not a bit like the splendid town the goddess had shown me in my dream.

Here and there I saw some new houses, even with tiled roofs, but most of the buildings were simple huts with thatched roofs, like Tarquinia many years ago.

I sensed something above me. A shadow moved quickly, and as I looked up, I spotted an eagle circling over our heads. It moved closer and closer, and all of a sudden it plunged down and grabbed Lucumo’s hat. Bewildered, he stood there watching the big bird heading for the sky, with his hat in a firm grip.

I was horrified. What kind of omen was this?

Was Tinia demonstrating for everybody that Lucumo was unworthy?

I remembered Tarquinia and the horrors we went through before we had to leave our home town.

Was there no more to hope for? No, this was the final humiliation. Now I was convinced that Tinia did not intend to follow the command of the heavenly queen, and what was my dream worth then?

High above us I caught a glimpse of Tinia’s mighty bird. It went on circling for some time, but so, to my astonisment, it aimed at us for a second time. The broad wings slowed down the speed, and the bird descended slowly towards us.

What was it up to?

Breathless, I sensed that the bird was about to give us a decisive omen.

The eagle still held the hat, but in that very moment it passed over Lucumo, the bird let the hat fall out of its grip and – what a miracle! – the hat landed nicely upon my husband’s head!

The bird once again headed towards the sky, and without any hesitation, his mighty wings led him northwards to Tinia.

When I saw what the eagle had done, I just stood there and stared open-mouthed, but when I realized what had happened, I shouted with joy, and flung myself into the arms of Lucumo.

He just stood there, confused, and with a bewildered look at me, he lifted his hand and felt his hat was where it ought to be:

«Tanaquil, what is the meaning of this? What happened?»

I beamed with happiness:

«What has happened, Lucumo, is that you just now received a fantastic omen from the great Tinia himself! The eagle has crowned you! This omen gave us the message that Tinia’s first omen is going to be fulfilled. The god has repeated his promise!

I asked everybody to be quiet, and with a loud voice I gave my company the extraordinary story of Lucumo and the eagle, a story that moved everybody.

Two of the older slaves remembered vaguely something about Tinia’s eagle the day Lucumo was born, but they could never imagine what they had witnessed now: a coronation – a king crowned by the eagle of Tinia himself!

Of course! Now I realized that Tinia, with his first omen, did not mean Tarquinia at all, it was Rome all the way.

May be this was the reason why he let us go through so many ordeals, and put so many obstacles in the way for Lucumo’s efforts to become king of Tarquinia.

Like me, my brother Laris was convinced that Tinia’s eagle expressed the will of the god, but he claimed that this omen did not tell us anything about when this coronation was going to happen. Therefore he warned us of doing something hasty. Only when the gods found the the time to be ripe, the omen would be fulfilled:

«Nobody here must tell anything of what happened today. This might harm Lucumos’ future.»

And then he raised his hands and joined me in a thanksgiving to the mightiest god in heaven.

Kari Austbø (i midten) presenterer Tanaquil

Kari Austbø (i midten) presenterer Tanaquil

Posted in Historie, Kultur | Tagged | Leave a comment

Kari Austbø presenterer Tanaquil i Civitavecchia

15. april 2014 var Kari Austbø invitert til å presentere boka Tanaquil – månens datter for nest siste klasse på videregående skole i Civitavecchia. Fire klasser deltok og det var stor interesse for boka blant elevene. Tanaquil kom jo dessuten fra Tarquinia, som ligger rett nord for Civitavecchia. Her er bilder fra presentasjonen.


Posted in Historie | Leave a comment

Henning Mankell anbefaler Tanaquil – månens datter

Den internasjonalt berømte forfatteren og teatermannen Henning Mankell har lest Tanaquil – månens datter, og er svært fornøyd med den opplevelsen.

Mankell skriver i en kommentar:

Det händer att man får en bok i sina händer som helt överraskar en. “Tanaquil, Månen dotter” av Kari Austbö är just en sådan bok. Jag läste den med förundran och blev mer och mer imponerad. Av hennes kunskaper om etruskerna och inte minst denna fascinerande kvinnofigur som verkligen har existerat; drottningen Tanaquil.
Det är svårt att skriva historiska romaner. Men Kari Austbö faller inte i några fällor. Hon har en stil som är helt personlig, och en förmåga att bygga en berättelse, som fångar läsaren.
Storartad och imponerande är denna bok!

Henning Mankell


Boka kan bestilles ved å sende en epost til steigan@artemisia.no

Posted in Historie, Kultur, Roman | Leave a comment

Hvorfor jeg skriver om Tanaquil

Denne romanen er ikke bare en historie om en spesiell kvinne, den er også en av mange mulige fortellinger om hvordan den lille byen på de syv høydene kunne bli til stormakten Roma.
For mer enn 2500 år sden, i årene 753 (?) til 509 (?) før vår tid, ble Roma ifølge legenden regjert av til sammen syv konger. His- torien om dem er preget av urgamle myter, og historiens tåkeslør hindrer oss i å se klart hva som skjedde. Vi har oldtidshistorikernes fortellinger (Titus Livius med flere), men de nedtegnet selvfølgelig historien ut fra hva de hadde av tilgjengelige kilder, og gjennom sin egen tids briller skrev de om begivenheter som fant sted flere hundre år før de selv levde.

Den første av Romas syv konger, Romulus, regnes som byens grunnlegger. Etter Romulus fulgte tre sabinske konger, forteller oldtidshistorikerne, men den femte kongen, etruskeren Lucius Tarquinius Priscus (den gamle), var trolig den som beredte grunnen for at Roma skulle bli en mektig bystat. Dronningen hans, Tanaquil, er den eneste av Romas dronninger som nevnes i historikernes skrifter, og hun nevnes ikke bare én gang. Hun ble kalt «kongemakersken», og hvorfor, forteller denne boka noe om.

Tanaquil vokste opp i Tarquinia, en av de mest kjente etruskerbyene, og på hennes tid (ca. 645 til 575 før vår tid) dominerte den etruskiske kulturen det midtre Italia, og var dessuten godt etablert både på Posletta og i Campania.

Etter at den engelske forfatteren D.H. Lawrence reiste rundt i Etruria (nordvestre Lazio, Toscana og sørvestre Umbria) i 1927, skrev han en nydelig bok, Etruscan Places, om hva han så og fant. Da han skildret besøket sitt i Tarquinia, fortalte han om Tanaquil, kong Tarquinius Priscus’ «blodfulle hustru», som lokket sin husbond til Roma. Det var ikke fritt for at denne «blodfulle» kvinnen pirret nysgjerrigheten min, og jeg gikk i gang med å jakte på henne.

Det var lite jeg fant, ingenting om hennes første leveår, men litt om tiden som dronning i Roma. Derfor måtte jeg bruke fantasien og dikte henne et liv. Gjennom mange år har jeg studert etruskisk historie og kultur og blitt fascinert, og for å kunne gi Tanaquil dette livet, brukte jeg den kunnskapen jeg etter hvert har ervervet meg. Jeg har allikevel tatt meg en god del friheter når jeg har beskrevet dagliglivet og levemåten i denne delen av oldtidens Italia.

De romerske kongene skapte byen Roma, og de la grunnlaget for det som skulle bli Europas første store imperium. De lærde er ikke enige om årstallet, men de fleste historikerne hevder at kong Romulus grunnla byen i år 753 før vår tidsregning. Noen italienske oldtidshistorikere mener at Romulus var etrusker, og at etruskerne dominerte Roma helt fra begynnelsen, men uansett har nok kongetidens Roma vært et møtested mellom i hovedsak tre folk: latinere, etruskere og sabinere.

Etruskerne hadde ingen stat, men de tolv hovedbyene (bystatene) sluttet seg sammen i et løst forbund, der religionen og språket bandt dem sammen. Hvert år samlet representantene for de tolv byene seg ved Velthune-helligdommen, som ennå ikke er lokalisert, men som muligens lå i nærheten av Bolsenasjøen.

Etruskerne snakket et språk som etter forskernes mening høyst sannsynlig ikke var indoeuropeisk, og det som er funnet av skriftlig materiale på dette språket, er ikke omfattende nok til at noen har greid å løse den etruskiske språkgåten.

Hva var dette folkets opphav? Flere teorier er blitt diskutert, og de to viktigste teoriene stammer helt fra oldtiden. En teori er at de kom fra Lilleasia, nærmere bestemt Lydia, og den første som hevdet dette, var historikeren Herodot, kalt historiens far. Han levde på 400-tallet f.v.t. og vokste opp på Lilleasiakysten. En annen historiker, Dionysos fra Halikarnassos, som også kom fra Lilleasia, mente derimot at de var et folk fra det midtitalienske området, der den etruskiske kulturen ble til. Dionysos bodde i Roma på keiser Augustus’ tid.

Denne diskusjonen er ennå ikke avsluttet, men teorien om en ferdig utviklet etruskisk kultur som skulle ha kommet fra Lilleasia allerede rundt 1200-tallet f.v.t., har nok få tilhengere i dag. Uansett; det som i dag kalles den etruskiske kulturen ble til på italiensk jord, selv om de helt sikkert mottok mange impulser fra det østlige Middelhavsområdet og det nære Østen. Noen av disse impulsene kan ha kommet med grupper av innvandrere fra det østlige Middelhavsområdet som slo seg ned blant innbyggerne i Midt-Italia (Vergils Aeneiden forteller for eksempel legenden om trojanerne som bosatte seg i Latium etter Trojas fall).

Etruskerne bevarte til en viss grad kulturen og språket etter den romerske erobringen, men noe som bidro sterkt til å knekke etruskerne, var Sullas skånselløse hevntokter mot blant annet de etruskiske byene som hadde støttet motstanderen Marius. Dette skjedde i årene rundt 80 f.v.t., da det brøt ut en blodig borgerkrig i Romerriket. Et av Sullas mål var å latinisere Italia, og det greide han langt på vei, selv om en del etruskiske samfunn må ha overlevd.

Da Tanaquil levde, var det stort sett fredelige tider i Etruria, bortsett fra romernes mange småkriger mot naboene. Noen hundreår senere skulle Roma sluke den italiske halvøyas mange folk, men først skulle den etruskiske kulturen, fremfor alt religionen, sette sitt sterke preg på Roma.

Museet i Tarquinia, et av de beste i sitt slag i Italia, har en fin samling etruskiske sarkofager med skulpturer i bankettpositur på lokkene. Blant dem finner vi noen damer som kan si oss en god del om kvinnenes stilling i det gamle Etruria. Slik de fremtrer på sarkofaglokkene, er de stolte, mektige og selvstendige, og vi kan lese at de har sine egne etternavn.

De etruskiske kvinnene var beryktet for sin «umoralske» livsstil, særlig blant greske skribenter i sin samtid, fordi de deltok på banketter og symposier (drikkelag) sammen med mennene. Dessuten kunne de ferdes fritt utenfor husholdet uten å dekke seg til, og de tok fullt og helt del i samfunnets mange aktiviteter. På gravmalerier, relieffer og vaser er kvinnene fremstilt på den samme måten: selvstendige, selvsikre og uavhengige. Dessuten var noen av dem varseltydere (augurer). En kvinnelig varseltyder var helt uhørt hos romerne. Tanaquil var kjent som varseltyder, også i Roma, og kanskje er dette en av grunnene til at hun ikke ble helt glemt av historien?

Den etruskiske verden var full av guder og åndevesener, og noen få innvidde fikk innblikk i mysteriene og ta del i ritualene som satte dem i kontakt med gudene. Gudene var mange, men sannsynligvis har noen raget høyere enn andre. Jeg valgte å gi morsgudinnen: Moder jord, Store mor, Himmelens og Jordens gudinne, en slik plass, særlig fordi flere av de eldste kjente samfunnene rundt det østlige Middelhavet hadde en kvinnelig guddom som en av de mektigste (f. eks. Astarte, Ishtar), og fordi kvinnene hadde en så sterk posisjon i det etruskiske samfunnet. Kanskje hadde Uni (den romerske Juno) en slik plass? Guddommen Velthune ble æret av alle de tolv bystatene da de samlet seg en gang i året ved guddommens kultsted.

Mye tyder på at det etruskiske samfunnet kan ha bevart enkelte trekk fra førindoeuropeisk tid, men samtidig delte etruskerne deler av gudeverdenen sin med de indoeuropeiske naboene i Italia, som sabinerne, umbrerne og latinerne. Gjennom en omfattende kontakt med grekerne ble etruskernes religion med tiden sterkt påvirket av den greske gudetroen.

Den gamle religionen skulle leve lenge i det etruskiske området. Selv flere hundreår etter romernes erobring utførte innbyggerne i denne delen av Italia de gamle etruskiske ritualene og seremoniene, og det religiøse språket var etruskisk selv om det forsvant som dagligspråk. Den romerske keiser Claudius (41– 54) gjenopprettet det gamle presteseminaret i Tarquinia, og under keiser Konstantin den store (på 300-tallet) fikk etruskerne fremdeles tillatelse til å utføre sine religiøse ritualer.

For rundt 150 år siden samlet en amerikansk forsker, Charles G. Leland, materiale om sporene av etruskisk religion i den nordøstligste delen av det som en gang var Etruria. Han fant at den ennå levde som hemmelige ritualer blant en del av innbyggerne, men selv betraktet de disse ritualene som trolldom og omtalte dem som «den gamle religionen». De brukte til og med de etruskiske navnene på gudene istedenfor de romerske.

Det finnes ingen pålitelige skrevne kilder om etruskerne fra den tida Tanaquil levde, bare myter som romerske og greske historikere gjenga noen hundreår senere. Jeg kjenner til to reisebeskrivelser, en av filosofen Aristoteles og en av en annen greker, en Theopompus. Begge levde på 300-tallet f.v.t., og særlig sistnevnte etterlot seg en livlig beskrivelse av etruskisk «umoral».

En gang fantes bøker som kunne ha gitt oss svar på mysteriene, men de ble ødelagt gjennom årene. De viktigste kildene er «stumme», det vil si arkeologiske funn. Fortellingen om Demaratos’ flukt fra Korint har jeg bygd opp ut fra det lille historikeren Herodot skrev om ham.

Kunnskap om etruskerne har jeg skaffet meg ved å lese diverse bøker om etruskernes historie og samfunn, men ikke minst ved å se, smake og lukte meg gjennom Etrurias byer, landskaper og de mange museene og gravbyene. Selv om mye har forandret seg på disse 2600 årene, bærer landskapet tydelige spor etter menneskers virke i gammel tid, og det går an å se for seg hvordan Tanaquils etruskiske omgivelser kan ha vært.

Ennå vokser anemonene tett i Etrurias vårlandskaper, og ennå beiter det langhornete Maremma-kveget i Tolfafjellenes pastorale landskap (Tolfafjellene: åsområdet rett sør for Tarquinia). Gravbyene med gater og vårblomstrende asfodeler gir oss en stemning av høytid. De dødes ånder kan fremdeles anes.

I fortellingen om Roma har jeg latt meg inspirere av flere episoder fra Titus Livius’ historie om byen (Penguin Classics: Livy: The Early History of Rome). Denne kjente historikeren levde og virket under keiser Augustus, og benyttet sannsynligvis skrevne kilder fra den siste delen av kongeperioden. Disse mytepregete fortellingene ble skrevet ned flere hundreår etter at de eventuelle historiske hendelsene skulle ha funnet sted, og de tidligste skriftlige kildene gikk tapt for lenge, lenge siden.

Andre historikere forteller en annen versjon enn Livius’ om hvordan Lucius Tarquinius ble konge av Roma. De mener det fant sted en etruskisk erobring av byen, og derfor satt etruskiske konger på Romas trone. Jeg tar ikke stilling til dette, blant annet fordi ingen har håndfaste bevis for hverken den ene eller den andre teorien.

En versjon av historien om kong Tarquinius’ etterfølger, Servius Tullius, ble fortalt gjennom veggmalerier i en grav ved Vulci (Francois-graven). Her kalles han Mcstarna (magisteren) og slåss mot en Gneve (Gneus) Tarchunas. Sammen med ham er våpenbrødrene hans, Caile og Aule Vipinas, avbildet. Dette gravmaleriet inspirerte meg til å lage min egen historie om konflikten mellom Servius Tullius og Gneus Tarquinius. Fremstiller gravmaleriet det som skjedde, eller har Titus Livius rett i sin beskrivelse?

Sannsynligvis forteller ingen av disse fortellingene den hele og fulle sannheten om hvem Servius Tullius var, og hvordan han ble konge. Historikerne har lagt mer vekt på at han i den tiden han var konge, endret både forfatningen og hæroppbyggingen, og han fortsatte det arbeidet Lucius Tarquinius (Priscus) hadde startet for å gjøre Roma til en sterk bystat.

Dronning Larthia fra Kysra var neppe Tanaquils mormor, men kanskje kunne hun vært det? Da jeg «skapte» Larthia, lot jeg meg inspirere av fortellingen om et eksepsjonelt gravfunn i Cerveteri, den såkalte Regolini-Galassi-graven, som mange mener var en dronninggrav, og den gravlagte her het muligens Larthia. Hun levde omtrent på samme tid som en mormor av Tanaquil kunne ha levd.

Jeg har gitt Tanaquil et etternavn, Spurinna, som var i bruk i etruskisk tid i Tarquinia og Roma, men ingen vet hvilket etternavn hun bar i virkeligheten.

I Roma-delen har jeg nevnt noen historiske personer. I ættetavlen er disse markert med fet skrift. Greske navn og slavenavn er til en viss grad konstruert.

Demaratos er blitt nevnt som en historisk person (som kong Lucius Tarquinius’ far) av blant annet Titus Livius, og den greske historikeren Herodot nevner også Kypselos og Pythias spådom i fortellingen fra Korint. (Herodots historie, bd.2, s. 42–43, Aschehoug 1999).

D.H. Lawrence kommenterer på sin måte hvordan «den etruskiske ånd» fremdeles lever i Italia:

«En tulling dreper en nattergal med en stein, men er han derfor større enn nattergalen? Romeren tok livet av etruskeren, men var han av den grunn større enn etruskeren? Nei! Roma falt, og fenomenet Roma med den. I dag er Italia mye mer etruskisk enn romersk i sitt hjerte, og slik vil det alltid være. Italias etruskiske element er som gresset på engene og kornet som spirer; det vil alltid være der.» Fra D.H. Lawrence: Etruscan Places (olive Press, London. Andre utgave 1994).

Kari Austbø

Posted in Historie, Kultur | Leave a comment

Omtale i Laagendalsposten

Laagendalsposten omtaler forfatteren og boka Tanaquil – månens datter 14.12. 2012:


Posted in Roman | Tagged , | Leave a comment

Amta: Oldtidsdrama fra nesodding

Oppslag i Akershus amtstidende (Amta) 18.12.2012:


Posted in Roman | Leave a comment



Image | Posted on by | Leave a comment

Boka er begynt å komme i bokhandelen

Tanaquil – månens datter er nå på vei inn i bokhandlene. Notabene på Nesoddtangen har boka utstilt.

Intervjuer i Laagendalsposten og Amta

Kari Austbø er bltt intervjuet om boka av både Laagendalsposten og Amta. Intervjuet  Laagendalsposten sto på trykk 14.12.2012, mens intervjuet i Amta kommer neste uke.

notabene tanaquil

Posted in Roman | Leave a comment

Nå er boka her!

Tanaquil – månens datter er nå kommet fra trykkeriet og er allerede til salgs på et par nettsteder. Både Haugenbok og tidsskriftet Rødt! har den på sine nettsider. Du kan også bestille den direkte fra oss.

Posted in Roman | Leave a comment

Tanaquil – månens datter

Romanen om Tanaquil er nå klar fra trykkeriet.

Tittel: Tanaquil – månens datter
Forfatter: Kari Austbø
ISBN: 978-82-993762-6-6
Forlag: AMFORA – Art and Media Forum
Trykt: 15. november 2012
Format: Heftet
Sidetall: 360
Pris: kr 250
Språk: Bokmål
Nivå: Voksen

Posted in Kultur, Roman | Leave a comment